Mt.Everest/Tibet-Kina (8848m)

Mount Everest viste seg å være mye vanskeligere enn jeg hadde regnet med. Man prøver å gjøre så godt man kan for å forberede seg psykisk, men det er begrenset hva man kan forestille seg uten å ha vært der. Turen startet i Kathmandu, Nepal. Vi kjørte inn i Tibet-Kina og brukte 3-4 dage opp til BC (basecamp). Etter et par dages hvile fortsatte turen opp til IBC (Intermediate Basecamp) hvor vi hvilte et døgn og fortsatte opp til ABC (Advanced Basecamp). Fra og med ABC, nærmere bestemt crampon point går det fra trekking til fjell bestigning. Selvom det ikke finne teknisk klatring per definisjon, som du finner på en loddrett klatrevegg er det stappfullt med steder der et skritt feil er lik døden. North Col, som ligger rett over crampon point brukte vi til å akklimatisere i. Derfor planla vi å ha to turer til North Col for å sove der to netter hver gang også returnere til BC for å slappe av og samle krefter. Pga. dårlig vær måtte vi evakuere en av gangene etter kun en natt. Dette resulterte i at vi kom oss opp North Col hele fire gange medregnet siste gang under topp støtet. Fra North Col går ruten videre opp til Camp 2 og til slutt Camp 3 hvor selve topp støtet starter fra.

Kosten var proteinrik, vi fikk egg til stort sett alt. Før turen var jeg redd for å miste apetitten i høyden, det var imidlertidig ikke noe problem til og med ABC med en så variert kost vi fikk. Takket være 70 yak okser, som bærte mat opp til og med ABC var vi godt forsynte med litt av hvert inklusive favoritten, yak kjøtt burger. Fra ABC og oppover hvor store deler av ekspedisjonen fant sted bærte og lagde vi selv maten.

Dermed raste kiloene ned. Problemet med lite oksygen rent fysiologisk er at musklene forsvinner før fettet i kroppen, og etter 60+ dager i slike forhold kjenner man det veldig godt på kroppen, spesielt når det fysisk og psykisk blir verre og verre jo lenger man kommer. Jeg vil anbefale andre som skal på langtur å bruke Lipase. Lipase er et enzym som Hydroliserer fett og frigir fettsyrene fra alkoholen glyserol, og dermed reverserer prossesen. For min del var utfordringen like tung fysisk som psykisk. Man må alltid ha mer krefter på lager og alltid være klar for dårlig vær og ulykker og det tærer på. To måneder er lang tid å sove i telt på verdens tak.

Etter to måneders akklimatiseringsturer og forberedelser startet toppforsøket. Vi kom oss problemfritt opp til North Col igjen, atskillig enklere denne gangen pga. akklimatiseringen. Etter en overnatting stormet vi oppover til Camp 3 for full maskin. Her begynte vi å bruke oksygen for første gang.

Vel oppe i Camp 2 sent på kvelden fikk jeg vite at en av medlemmene hadde snudd pga. utmattelse. Flere hundre tusen kroner, flere år med forberedelser og trening og to måneder på fjellet brakte han opp til 7500m hvor han måtte snu. Det ble kaldt på natten, som var preget av flere episoder med forvirring og frustrasjon over kokeutstyr, som ikke virket. Heldigvis hadde arragøren nok av ekstra utstyr så det var nok til alle. Dagen etter tok det oss ca. 5 timer opp til Camp 3 hvor meningen var vi skulle hvile og sove i 4 timer før topp støtet.

Dette for å minimere tiden brukt i dødssonen (over 8000m). Vi klarte ikke sove pga. problemer med å smelte vann og en enorm skråning teltet lå på. Etter 5 timer klarte vi å komme oss igang. Formen var på dette tidspunkt betydelig redusert. Turen startet dårlig med at vi ble møtt av to sherpaer som holdt på å evakuere en japansk klatrer som døde få minutter etter at han passerte oss i mørket. Et annet medlem fra vår gruppe ble så påvirket av å se dette at hun valgte å avbryte topp forsøket.

På turen opp passerte vi mange lik av klatrere. Det er en absurd følelse og vanskelig å ta inn over seg i en så allerede ekstrem setting. Vi kom oss omsider opp på toppen , og kunne med glede slå fast med egne øyne at jorden så sannelig er rund, rund som en ball. Det blåste veldig sterkt på toppen så det ble ikke mere enn ca.10 minutter der. Veien ned var Det vankeligste jeg har opplevd i mitt liv. Jeg løp tør for oksygen mellom second og third step (ca.8600m) og ble raskt ubalansert og tåkete i hodet. Det var veldig vanskelig å konsentrere seg om å gå fremover. På veien opp dumpet vi våre tomme flasker ved mushroom rock. Jeg satte meg som mål å komme ned dit og fremtvang en så kraftig visualisering av dette som jeg klarte.

Etter ca. tre timer med små fall og langsomme skritt kom jeg frem. Jeg var så trøtt at jeg ikke klarte å skifte min oksygen flaske så jeg bare la meg over flaskene. Jeg la meg på magen og holdt øye med stien, fordi jeg visste det var flere bak meg. Det tok det soom virket som en evighet før noen kom. To personlige sherpaer hjalp en tredje klatrer ned, de stoppet ikke selvom jeg ropte og ba dem hjelpe to meter fra meg. Ti minutter senere kom det en sherpa som kjente en av våre kokker. Han kjente meg igjen og hjalp meg.

Vi fant en oksygen flaske som hadde 2 i presure igjen, noe som varer ti-tjue minutter. Det tok ca. et minutt før jeg følte meg kvikk igjen. Jeg gikk så fort jeg kunne, og kunne se Camp 3 langt i det fjerne før jeg løp tom for oksygen igjen. Pga av enda en redningsaksjon uten sidestykke og påfølgende dødsfall ble vi igjen i Camp 3 denne natten. Vi hadde ikke oksygen fordi alt ble brukt til redningsaksjonen. Tilstanden til alle i gruppen neste morgen var ekstremt dårlig og vi klarte ikke komme oss ned til North Col i sikkerhet på 7000 meter før neste midnatt.

Peter Kinloch, som døde denne natten var et høyt respektert gruppemedlem og en veldig dyktig klatrer. Jeg har pga. av Peters foreldres ønske om å dempe saken i media valgt å ikke kommentere omstendighetene rundt dette. Det samme gjelder Tom Jørgensens dødsfall tidligere på ekspedisjonen.

Turen hjem tok en ukes tid. Jeg har hatt en opplevelse for livet, som jeg ikke ville vært foruten.

Link til ekspedisjons siden: http://summitclimb.com/new/default.asp?linktype=r&mtype=smenu&vid=17&nid=132

Link til flere bilder: http://picasaweb.google.com/thorbj81/EverestBilder
Fler bilder: http://gallery.me.com/dogma2fun4u#100222&view=grid&bgcolor=black&sel=496