Fjell

- RAPPORT FRA MIN TUR PÅ MT. EVEREST -

Kilimanjaro/Tanzania (5895 moh)

Tanzania var det første av the ”seven summits” jeg besteg. Turen startede på slutten av en tre ukers lang studietur på kryss og tvers i Tanzania. Vi brukte et lokalt guide selskap, som ordnet alt det praktiske for oss . Lokal guide er påbudt på kilimanjaro. Gruppen besto av ialt seks stykker hvorav 5 kom til topps.

Kilimanjaro blir veldig ofte undervurdert, noe som resulterer i en 50% suksessrate blant de ca.15000 forsøk det er hvert år. Vi brukte seks dager opp og ned. Til sammenlikning er rekorden for raskeste opp og ned tur satt av Simon Mtuy på 8 timer og 27 minutter. Noe av det flotteste med Kilimanjaro er den enorme variasjonen ved det rike plante og dyreliv i junglen man starter i og isbreen på toppen.

Det er ingen teknisk klatring på kilimanjaro så det meste av vanlig sikkerhetsutstyr til klatring er unødvendig. Turen gikk forholdsvis smertefritt for oss allesammen med unntak av en i gruppen som led av tydelig høydesyke og som måtte bli ekskortert ned. Det var fantastisk å stå på toppen og føle man hadde opnådd noe. Selvom kilimanjaro for mange ikke er vanskelig er diaré, dårlig akklimatisering og dehydrering med på å sette en stopper for mange og skape et rent helvete. Kilimanjaro er et flott alternativ for den, som leter etter en lett og enkel fjelltur med noen elementer, som høyde fra et vanskeligere fjell. På kilimanjaro kam man ta seg go tid til å nyte alt naturen og utsikten har å by på med en kopp kaffe. Man bør selvfølgelig være godt trent, men absolutt ikke nødvendig med det travleste treningsprogram i forkant.

Les mer om Kilimanjaro her: http://en.wikipedia.org/wiki/Mount_Kilimanjaro

Aconcagua/Argentina (6962 moh)

Nå snakker vi fjell med utfordring! Jeg hadde litt tid tilovers på feltarbeidet mitt i Bolivia og tok bussen ned til Mendoza i Argentina. Her møtte jeg en fantastisk gjeng fra Brazil, USA og Nederland. Vi kjørte i minibuss så langt det var lov etterfulgt av et par dagers rask trekking opp til basecamp (4500m) assistert av et titalls bagasje-esler. Vi hadde tre netter i basecamp med daglige akklimatiserings turer på 8-9 timer. Fra basecamp havnet alt av telt og annet utstyr på vores egne skuldre, Vi var utslitte og sure når vi ankom neste leir og vintersesongen i begynnelsen av mars nærmet seg med stormskritt.

Jeg begynte å miste apetitten og hver munnfull måtte tvinges ned med store mengder vann. De neste dagene gikk med å slite seg gjennom høyere og høyere snø, vi møtte fler og fler grupper som hadde snudd rundt pga for mye snø. Da vi kom frem til high camp på ca 6000m var moralen i gruppen for et vellykket toppforsøk ikke tilstede. Det ble diskutert i høygir om vi skulle vente en dag eller ta et toppforsøk fortest mulig. Vi bestemte oss for å utnytte en positiv ladet værmelding og satset på å sove i ca. 5 timer før vi startet mot toppen kl: 4 på natta. Nede i basecamp var det allerede et medlem i gruppen som hadde blitt flydd ned med helikopter. Når vi våkna kl 4 hadde det snødd så mye at vi gikk i det opp til knærne. Et gruppemedlem etter det andre måtte snu, enten kommandert ned av guidene når de begynte å krype på alle fire eller av ren utmattelse. Noe av det sterkeste jeg så på hele turen var tårene og skuffelsen i øynene på de som måtte snu.

Etterhvert som vi kom høyere opp hadde kraftig vinn blåst vekk snøen men nå merket vi høyden og utmattelsen. Det ble langt flere små pauser og tregere tempo enn det guidene likte. Jeg holdt på å knekke fullstendig sammen opptil flere gange. To guider kom bærende på en klatrer som hadde omkommet. Det gikk så sterkt inn på oss at en av jentene i gruppen måtte snu pga av dette. To av otte i gruppen klarte toppen, jeg måtte bindes fast til en guide på veien ned for å holde retning og balanse. Toppturen tok 19 timer.

Les mer om Aconcagua her: http://en.wikipedia.org/wiki/Aconcagua

Mt.Elbrus/Russland (5642 moh)

Mt.Elbrus kan i vanskelighetsgrad sies å være litt tøffere enn kilimanjaro. Det er kaldere, men noenlunde samme høyde og stigning. Jeg brukte igjen en lokal guide som ledet veien på alle akklimatiseringsturer og selve toppforsøket. Hvis man som i mitt tilfelle har begrenset med penge vil jeg ikke anbefale å bruke guide, men kun hvis du har vært på andre høye fjell alene tidligere. Russerne overrasket meg, som et utroligt varmt og gjestfritt folk med en enorm interesse for å utveksle og sammenlikne kultur. Et noe sterkt ettersleb av nasjonal stolthet og skeptisk holdning overfor vesten er dog å finne igjen fra sovjetunionens dage.

Det var fire russere i min gruppe, og der var ikke den ting de ikke delte med resten av gruppen. Etter turen hørte de jeg skulle se meg litt rundt i Moskva et par dager, og da fikk jeg det ene tilbud etter det andre om kusiner, onkler og venner som kunne vise meg rundt. Det ble til et par uforglemmelige dage i Europas største by med det ene som toppet det andre. Turen varte en ukes tid, og besto for det meste av forberedelser til selve toppforsøket. Vi hadde en utrolig tung, men dog utrolig fin topptur. Toppen ligger på 5642 meters høyde og ga en uforglemmelig utsikt. Det var ingen teknisk klatring på Mt.Elbrus, men det kan være lurt å ha med tau, stegjern og klatresele pga. isete strekninger.

Les mer om Mt.Elbrus her: http://en.wikipedia.org/wiki/Elbrus

Mt.Mckinley (også kalt Denali)/Alaska (6194 moh)

Inntil videre har Mckinley vært det absolutt vanskeligste fjellet å bestige. Jeg hadde store problemer med å finne noen å dra med fra Norge. Jeg hadde ikke råd til å melde meg på en ”alt i en pakke” tur. Da solo bestigninger er veldig sjeldne og på det sterkeste blir frarådet fandt jeg heller den første som meldte seg frivillig fra en ”seven summits” gruppe på facebook. Vi fant tonen over intens mail utveksling og bestemte oss for å satse, før han visste ordet av det og klarte å ombestemme seg kjøpte jeg billet til Anchorage som er hovedstaden i Alaska. Det er vanskelig å stole på noen man aldri har møtt før, spesielt når man skal gå i minus 30 i tau sammen over en isbre i planlagte 23 dager. Tiden vil vise, tenkte jeg. I forkant av turen brukte jeg et treningsprogram med utgangspunkt i dette: http://www.alpineascents.com/denali-train.asp

Det meste av utstyret jeg hadde med var pga. Et begrenset student budsjett kjøpt på ebay. Jeg satt ofte oppe til langt på natten for å manipulere og vinne auksjoner. I forbindelse med en slik tur, må man være villig til å ofre veldig store deler av sin tid. Spesielt hvis man studerer og jobber på siden. Det er derfor ekstremt tungt å klatre st slikt fjell ikke bare når man er kommet frem, men også i de lange månedene før turen. Jeg kan huske jeg følte jeg allerede hadde klart det når vi landet med småflyet på isbreen. En utfordring var allerede over, og nå kunne en ny begynne.

Da Andrew hadde flydd opp fra San Francisco til satte vi oss på et lite tremanns fly og ble flydd inn til isbreen fra Talkeetna hvor turen på snøsko med slede og sekk begynte. Jeg lærte at han var maraton løper og ofte deltok i ironman konkurranser noe som forklarte tempoet. Vi raste fremover med spytt og tårer hengende langt ned på haken. Vi kjempet oss frem i skrikende smerte, sov og gjentok det. Jeg mistet apetitten igjen og spiste langt fra det man skal på en slik tur. Vi sov i gjennomsnitt 5 timer og gikk i 13-15 timer hver dag.

En fantastisk flytur jeg vil anbefale til alle, klatrer eller ikke klatrer: http://www.talkeetnaair.com

På dag 11 stod vi på toppen etter de tøffeste timene i mitt liv. På toppen rant gledestårene mens total utmattelse og kulden minnet oss om at vi måtte komme oss ned igjen før været snudde. Problemer med utstyret forsinket oss betraktelig på vei ned. Duggen i våre skibriller hadde frosset, noe som ga oss en sikt på omtrent 1 meter med klar himmel. Vi strevet med å bytte briller, varme og forbanne de. Mens vi fortsatt var på kanten av toppen møtte vi på to amerikanere vi snakket litt med, tomme for energi ble det ikke stort mer enn noen korte høflighetsfraser.

Da vi kom ned til high camp hørte vi at de to senere hadde sklidd og begge to omkommet, den ene tvunget av tauet til den andre. Vi var de siste som hadde sett de i live. Etter en topptur som bydde på de tungeste og samtidig mest givende øyeblikkene i mitt liv kollapset vi i teltet. Vi brukte to dager ned igjen og da hadde vi mistet 10 kg hver. Vi sparte 30000kr på ikke å bruke guide på denne turen og vi var kun to i gruppen. Jeg vil ikke anbefale noen å gjør dette hverken uten guide eller med minst tre medlemmer med mindre du er 110% sikker på hva du gjør. Vi var nærmere døden fler ganger enn det jeg liker å tenke på, og hvis vi ikke hadde visst nøyaktig hva vi skulle gjort der og da hadde vi også omkommet.

Les mer om Mt.Mckinley her: http://en.wikipedia.org/wiki/Mount_McKinley